Eventyr.

Eventyr er noe vi alle vet hva er. Det starter med "Det var en gang" og ender alltid med "og de levde lykkelig i alle sine dager", det pleier alltid å  være de. Slutten er som regel avbildet av solnedgang og latter, eller et kyss i månelyset, either way er det et lys som lyser ned på det lykkelige paret.

Ja, det er som regel et par. Og som regel er det jenta sin side vi får høre fra. Eventyr er enkle, og lette å huske, derfor forteller vi dem gjerne videre. Eventyr gir et håp for alle småjenter om at de også kan finne den store kjærligheten en dag, uansett hva hindrene er. Jeg er en jente, og jeg har en drøm, et håp om at en dag vil jeg være en av de prinsessene i store kjoler med masse rosa detaljer på.

Eventyrene starter med at ting er trist og grått. At det setter litt stemning, litt regn og torden ? ganske lik den natten her. Så kommer det et lite håp, en liten forelskelse som gjør at de ikke klarer å tenke på noe annet. Hindret kan være varierende, alt fra stemor til heks, fra blekksprutdame til dronning og fra byborgere til trollmann. Hindrene kom i veien fordi parterne var allfor forskjellig. Men dems kjærlighet overvinner det hele, de onde blir beseiret og fugler, stearinlys, feer, dverger og fisker jubler.

Askepott, Tornerose, Ariel, Bell, Jasmin og Snøhvit fikk alle oppleve dette. Når er det min tur? Jeg har funnet min prins, når er det min tur å få "happily ever after"? Jeg startet akkurat lik alle disse fem jeg nettopp nevnte, bare min versjon er litt mer moderne. La meg fortelle mitt eventyr.

"Det var en gang en jente, hun var en helt normal jente. Blankt svart hår og brune øyner, hun var ikke den folk pleide å snu seg etter for å se. Hun hadde gode venner og en jobb hun har jobbet på i hele sommer. Skolen begynte igjen og høsten følger med sine regnværsdager, torden og lyn.

Hun pleide å kunne sitte hjemme en hel kveld å gjøre lekser og ikke ha noe imot det eller klage over dem. Men idet siste har hun jobbet og jobbet, og det går hardt utover kroppen hennes, så hun blir mer og mer sliten. Kroppen tåler det ikke, hun måtte ta middagslurer for å kunne holde seg våken resten av kvelden.

En dag ble hun invitert på en bursdagsfest av en venninne fra jobb. Hun sa hun ville komme, men hadde sine tvil. Det var hennes første ordentlig fest med folk hun ikke viste hvem var. Hun var nervøs da hennes far kjørte til stedet der festen skulle holdes. Hun gikk inn og møtte venninnen sin, prøvde å snakke med noen av de andre jentene, men de ville ikke helt slippe henne inn i samtalen, så for det meste satt hun for seg selv, med andre rundt seg. Hun møtte to gutter som fikk henne til å virkelig tenke.

Den ene spurte etter nummeret hennes og sa han skulle ringe, den andre sa hun var pen og at han ikke kunne la vær å stirre på henne. Dagen etter ble hun en nettvenn av en av disse guttene. Han sa unnskyld for hvordan han oppførte seg og vi pratet lenge over nettet selv med de store forskjellene de hadde, i over en måned. De ble mer og mer betatt av hverandre og til slutt forelsket.

Det første hindret kom i senhøsten, da alt virkelig var mørkt, grått og trist. De kranglet for aller første gang. De hadde alltid klart å komme over det, de hadde sine gode tider og dårlig tider. Men alltid har de stått sammen om dette, side om side har de begge sloss for å bevare det gode de har sammen. Våren kom og alt ble mye lysere. De var glade, hadde alltid en latter i luften og hadde aldri elsket enhver så høyt som det de gjorde den våren.

Da høsten igjen kom ble det dystert. Avstanden mellom dem ble større sammen med problemene. De bearbeider prosessen mellom dem, men det er mulig forskjellene mellom dem er for store til å jobbe med at det til slutt ikke vil la seg gjøre. De elsker hverandre inderlig høyt, om vinden blåste enda så hardt og fjellene riste så bli dems kjærlighet stående..."

Jeg har hatt det dårlig, bra også dårlig igjen.. Når blir det bra lenge? Jeg mener ikke ut livet for det blir absurb å tenke på nå, men jeg vil ha min happy ending. Jeg vil ha en perfect moment der jeg løper på en eng hånd i hånd med min kjære, le eller at vi sitter på en benk med usikten til havet og kysser i månelyset. Samme hvilken, men etter det I'll dropp dead.

De gjorde det så lett de disney firgurene. Jeg elsket dem da jeg var liten, og gjør det enda siden jeg fortsatt er. De bare fant perfect match, men i den virkelige verden er det ikke slik. For i virkelige verden er man seg selv når man finner en person, så begynner du å skjære av små biter og tilsette nye for å forme deg til å passe med den du har valgt.

Akkurat som en leirklump, men da skulle man jo tro at om man er ferdig å forme seg at det da er slutten på "filmen". Hmm.. Interessant, Sophie. La meg gruble litt på den (easy way to get out of blogging, klokka er 03.51 og jeg burde prøve å sove igjen. Hadde det gjort noe forskjell om jeg drog på festen til Josefine? Er jo forsatt våken nå uansett..)